I mitt første innlegg
..nevnte jeg at internett er blitt det nye kommunikasjonsfenomenet i verden, og som journalist er derfor digitale medier blitt viktige. Jeg ser bare selv at det er sjeldent jeg kjøper en avis, fordi det finnes på nettet. Mer oppdaterte, mer spennende artikler med videoer, tilgang til mer informasjon osv.
Jeg har også merket at gjennom halvåret har jeg blitt mer skeptisk til hva jeg for eksempel legger ut på min personlige blogg. Jeg brukte være veldig personlig, og jeg har merket at det er blitt mindre “dagbok”-innlegg og mer seriøse ting. Jeg la for eksempel ut et innlegg som angikk soldater som plages med traumer etter de har vært i krig, og om de hadde fått sjansen til å “slette” disse minnene ved hjelp av kalsiumenzym. Her brukte jeg også lærdom gjennom pensum, der jeg referte til en artikkel, en video og la opp til diskusjon om hva andre måtte mene. 

Reality
Mye har også foregått gjennom nett i dette faget, og jeg finner meg selv ganske ofte foran lap-topen. Jeg har nevnt dette i tidligere innlegg, at det er farlig enkelt å bevege seg fra den virkelige verden, til et “cyber-space”. Jeg har blitt obs på status-oppdateringen på facebook for eksempel, at det kan føre til avhengighet. Nå sier jeg ikke at jeg er kurert av dette såkalte “viruset”, men det er ganske mye av tiden som går til akkurat dette sosiale nettstedet. Men det har gått ganske raskt over når solen tittet inn gjennom vinduet, og jeg har heller dratt ned på bystranden med mine hvite legger og lest. 

Lykke til med innspurten alle sammen!  

I forbindelse med 30-åra-markeringen av Alexander Kielland ulykken den 27.mars, lagde BT.no (Bergens Tidende) en multimediepresentasjon med de pårørendes historier. Med bakgrunn i denne presentasjonen, dine erfaringer fra lignende presentasjoner og det du kjenner til fra faglitteraturen, skal du argumentere for det du mener kreves av en god multimediepresentasjon av aktualitetsstoff.

Utseende
Det første jeg la merke til var fargene, og hvordan teksten og bildene stod sammen i forhold til hverandre, pluss at i øvre delen var det lagt inn menyer slik at jeg selv kunne bestemme hva jeg ville se på først. Det grafiske har stor betydning for å fange ens interesse. Jeg syns fargevalget var bra, både når det kom til det mørkeblåe bakgrunnen (hav) og den hvite teksten (som står i kontrast til den mørke bakgrunnen), på denne måten blir det enklere å lese. Slik som Martin Engebretsen skriver i sin bok “Å skrive for skjermen”; hvis skjermen skal være ryddig må man bruke farger, rammer og luft for å skille det som skal stå ilag og ikke. Dessuten handler det også om å integrere innhold og funksjonalitet på en slik måte at leseren raskt får overblikk både over hva hun kan lære og hva hun kan gjøre på siden. Dette syns jeg funket veldig bra.

Videre, nå jeg trykker på “start” knappen kommer de seks pårørende med alvorlige ansikter og små sitater opp på skjermen, der jeg videre kan klikke på hver enkelt av de, for å høre på lydbildeklippene der de forteller deres historie, samt intervjueren som kommenterer underveis. Samtidig er de seks ansiktene fortsatt på skjermbildet, slik at jeg kan navigere fra den ene til den andre uten stress.

3D
Hvis jeg da trykker på “bakgrunn” i menyboksen som ligger øverst i presentasjonen kommer det opp en 3D-animasjon som viser hvordan ulykken skjedde. Dette likte jeg veldig godt, fordi, jeg ihvertfall, får en nærmere forståelse for det hele, det blir litt mer realistisk.

Bilder
Anders Fagerjord skriver i boken “Web-medier” at bilder brukes på tre hovedmåter: som illustrasjon, som blikkfang, og som konnotasjoner. Jeg har allerede sagt litt om blikkfang. Illustrasjon er et forhold mellom skrift og bilde, og fotografier et vitner om hva som en gang var foran linsen.
Konnotasjonen er for eksempel det mørkeblå havet som vises på første side, som jeg assosierer med hav, den mørke fargen som noe seriøst eller alvorlig.

Helhetsinntrykket
..av denne multimediapresentasjonen er ganske bra. Både når det kommer til designet, formidlingen, navigasjonen og når det kommer til brukerstyringen. Martin Engebretsen kaller dette for en pull-kommunikasjon (der mottakeren kan velge ut og trekke ut den informasjonen hun er interessert i). Det jeg savnet mest var å se selve intervjuet av personene, og ikke bare lydklipp og stillbilder. Om det hadde vært slik, hadde jeg sikkert fått en mer nærhetsfølelse av de pårørende, ved å se på kroppsspråk, blikk osv. Videre syns jeg det var bra at de har lagt til lenker til andre nettsteder der det står fortalt mer om selve ulykken, disse er deriblant Det Store Norske Leksikon, Kulturminne Ekofisk og NRK. På denne måten får leseren enkelt få tilgang på mer informasjon dersom hun måtte ønske dette.

Når vi surfer på nettet
..tar vi flere valg enn vi som oftest tenker over. Når vi for eksempel skal lese nyhetssaker er det flere faktorer som spiller inn for at det skal fange vår interesse. En snerten overskrift, en spennende video, et interessant bilde osv. Dette er noe journalister må tenke over, når de skal formidle noe gjennom internett:  

What skills do journalists need in order to succeed in the increasingly multi-faceted world of modern news production? The respondents emphasized the importance of having these core skills: being able to write quickly, clearly and accurately; being able to spell and having excellent grammar; being able to write snappy headlines; and possessing the ability to spot a strong story. ‘If you want video journalists, you probably ought to hire someone who specialises in that,’ said McIntosh. 

Web-medier retter seg mot våre øyne og ører samtidig, som betyr at vi absolutt ikke klarer å for eksempel lytte til tale samtidig som man leser. Vi kan heller ikke se på et bilde eller en video, samtidig som vi leser. Vi må altså veksle mellom aktivitetene. (Fagerjord, A, 2008:25)
Det er derfor også viktig at tekst og bilde/video samspiller og gir oss leserne en sammenheng. Men slik Clifton i artikkelen også påpeker; det er viktig at for eksempel teksten ikke repeterer det som er i videoen heller. Han mente at dette er noe redaksjonene ikke gjør bra.

Kvalitet
Når det gjelder kvalitet på videoer; mener noen at vi som ser ikke er så nøye, mens andre stopper klippet om kvaliteten er dårlig eller rotete. Det vi må huske på at det tar tid å laste ned brae bilder, lyd og videoer på nettet, og det betyr igjen at da må brukeren vente for å se innholdet. Og slik Steve Bennedik sier i artikkelen; brukerne går heller for 40 sekunders historier enn de som er 2 minutters, altså de går for lette historier de kan dele med vennene sine. Han understreker også at videoer som går an å “share” blir mest foretrukket også, noe jeg kan si meg enig i. Ikke at det er så spesielt vanskelig å kopiere nettside adressen og dele med venner på nettet, men det er på en måte mer “fancy” å klikke på “share on Faceboook”.

FVN.NO
Når det gjelder fedrelandsvænnens nettutgave, så legger de ut noen videosnutt av og til. Det jeg ble overrasket over, og litt flau over at jeg egentlig ikke visste, var at fvn.no har egne lydbilder. Et eksempel på dette er Jeg er veldig flink til å ikke bry meg, som handler om en gutt på 12 år fra Kristiansand som fikk diagnosen Ektodermal dysplasi da han var fire år. Å bruke slike multimedie-presentasjoner, syns jeg er veldig bra. Her bruker de blant annet et godt samspill mellom lyd og bilde. Samtidig blir dette en forsterket historie, siden det er gutten selv som snakker. De har også lagt inn “share on” (facebook, twitter, myspace) nederst i artikkelen, der de også har skrevet en kort oppsummering av lydbildet og dets innhold. For de som ikke vet hva slags syndrom dette er, har de også laget en link til dens forklaring. Dette er for de som vil utdype seg mer i historiene og nyhetsformidlingen på nett.

Når det kommer til de mer korte og enkle nyhetene på fvn.no, for eksempel dette, syns jeg videoen var veldig enkel. Her er det ingen som prater direkte, bare viser til når politiet sperrer av området og tar fingeravtrykk. Her kommer vel meningen til Clifton (viktig at teksten ikke repeterer det som blir sagt i videoen heller) litt mer frem. Hvorfor det er gjort på denne måten, er usikkert. Jeg tror det kan skape litt nysgjerrighet, og få leserne til å lese videre på teksten, en søken etter sammenheng kanskje?

Photo: Mike Taylor

Nicholas Lemann publiserte denne kronikken 7 August 2006 i the New Yorker. Ta utgangspunkt i de utfordringene som diskuteres og finn frem noen eksempler på hvordan forholdet mellom amatører (f.eks bloggere) og profesjonelle ved et nettsted du kjenner til.

Er det mulig å lage journalistikk uten journalister?

Every citizen is a reporter… or?
I dagens samfunn kan alle publisere så og si alt de vil, og det er enkelt for amatører å leke journalister. I kronikken står det blant annet at det er 12 millioner bloggere i Amerika, og 34% ser på blogging som en form for journalistikk. Hele teksten tar vel for seg om “citizen-journalism”, som er en moderne form for journalistikk som oppstod på slutten av 1980-tallet. Hong Eun-taek, redaktøren for Oh My News, beskriver dette som kollektiv tenkning, der folk kan tenke sammen.

It is the ideas and minds of the people that are changing the world, when they are heard.

 Videre blir det diskutert om hva denne type “journalistikk” har gitt oss. Er det ideelt for amatører å drive med journalistikk? På hvilken måter kan de f.eks være med å påvirke samfunnet?

bildet hentet her

Allestedsværende
Journalister, mennesker, kan ikke forutse og fly fram med en superman-kappe til stedet det skjer noe, for å anskaffe seg bilder, videoer. Men det finnes andre dødelige som er på stedet der det skjer, og får med seg det journalister kan få godt nytte av i reportasje og- nyhetssaker. Slik det står i kronikken:

The best original Internet journalism happens more often by accident, when smart and curious people with access to means of communication are at the scene of a sudden disaster. Any time that big news happens unexpectedly, or in remote and dangerous places, there is more raw information available right away on the Internet than through established news organizations.

1. Du setter dagsorden
2. Amatører og profesjonelle på Twitter

Vi ser at journalismen får utfordringer hele tiden, nettopp fordi tiden endrer seg. Profesjonen blir utfordret med en gang et nytt sosialt medie blir etablert.  I kronikk nummer to står det blant annet at Per Edgar Kokkvold at siden journalistrollen er en profesjon som ikke kan utføres av alle, nettopp fordi det forholder seg til et etablert presseetisk regelverk og felles regler og normer. På dette svarer forfatterne av kronikken:

Det er ikke vanskelig å være enig med Kokkvold i dette. Samtidig er det viktig å huske at journalistrollen er under kontinuerlig endring. Innføringen av radio på 1920-tallet utfordret avisjournalistene, på samme måte som fjernsynet på 1960-tallet satte nye krav til journalistrollen. Utviklingen av sosiale medier skaper på nytt store forandringer for journalistene og stiller nye krav til kompetanse og kunnskap.

Personlig syns jeg dette er en spennende utvikling, og til syvende og sist må egentlig bare de profesjonelle go with the flow? Slik som det står i avslutningen av Nicholas Lehmanns kronikk:

The Internet is not unfriendly to reporting; potentially, it is the best reporting medium ever invented….. As journalism moves to the Internet, the main project ought to be moving reporters there, not stripping them away

go go go with the flow

Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix

Kristin Halvorsen vil ha blogging, moderne musikk, Twitter og Facebook inn i timene. Mer valgfag og mer praksis, og gjøre det mer relevant for ungdom. Sonje Brøndmo, en av “the nexters”, skrev et blogginnlegg om akkurat dette,  og ser egentlig ut til å ha misforstått artikkelen (etter hva jeg oppfatter). Slik vi vet, er det enklere å misforstå det skiftlige enn om de hadde fått pratet face-to-face. Sonje mente bl.a at elevene ikke trengte opplæring i å bruke de sosiale mediene, får de har, I quote, “allerede fått det inn med morsmelka”. Jeg tror ikke det var det Halvorsen mente, men heller det å bruke de sosiale mediene gjennom for eksempel stilskriving osv.

Jeg stiller meg egentlig ganske kritisk til bruken av Facebook i undervisningen, for jeg ser ikke helt sammenhengen mellom akkurat denne nettsiden og undervisning. Men jeg skjønner egentlig hva Kristin Halvorsen mener og vil få fram.. på en måte.. tror jeg.
Jeg kom f.eks over en artikkel som ble skrevet i November 2005, som tar for seg at elevene kan mer enn lærerne.

 The nexters er vokst opp i en tid der det finnes få autoriteter i forhold til kunnskap, og de velger hva slags type læring de ønsker seg. Da blir det en utfordring å opprettholde skolen som et sted for læring (Geir Grimstad, utdanningsrådgiver i KS)

Ja, den nye genersjonen er en viktig utfordring for skolen, og det har nok Halvorsen også skjønt. Det er ikke så mange, heller FÅ som liker å sitte å lese i bøker. Dagens ungdom leser ja, men jeg tror flesteparten foretrekker å lese det som skjer på facebook, i nettaviser ++. Læreren vår nevnte i en forelesning at han ikke skjønte hvorfor det stod en mann på universitetet og solgte tykke leksikoner – nettopp fordi den slags informasjon kan hentes fra nettet. Som f.eks Wikipedia. Jeg lurer også på om han fikk solgt noen..

Fravær og frafall i videregående
Kristin Halvorsen mener at ungdomsskolen er nøkkelen til å hindre fravær på videregående skole. I artikkelen står det videre at idag er det kun 70% som fullfører videregående, og en av fire som kun har fullført ungdomsskolen havner på uføretrygdad. For å motivere og få de unge til å engasjere seg mer før de trår videre i livet, mener Kristin at skolen burde innrettes mer til ting som ungdommen er intressert i.

Men så nevner Sigrun Vågeng, administrerende direktør i Kommunenes Sentralforbund (KS), at man må “på banen” når det gjelder fraværet på skolen. Ja, for hvordan kan man løse et problem hvis man ikke vet hvorfor problemet oppstår? Er det fordi det ikke tilbys mye undervisning der man tar i bruk sosiale medier? Er det på grunn av at det tilbys ikke nok valgfag? Eller praksis? Hvor ligger problemet?

Sosiale medier i ungdomsskolen
Jeg husker godt hvordan vi jobbet når det kom til stilskriving på ungdomsskolen; vi skrev et første utkast som vi leste til hverandre i grupper og fikk kommentarer på og kunne gjøre bedre til andre utkast. Dette kan jo selvsagt gjøres ved å bruke f.eks en blogg, og jeg vet ikke… kanskje elevene i ungdomsskolen idag ville likt det bedre enn i egne grupper med muntlige presentasjoner?
Jeg vet ikke helt; personlig syns jeg de muntlige presentasjonene er viktige, og burde ikke forsvinne inn i den skriftlige cyberworld. MEN, en ide er jo at når man har fått tilbakemelding på stilen man har skrevet, så kan man legge det ut på bloggen sin? Som en samleside av stilene man har gjort hele året, slik at klassekamerater også kan lese – kanskje lære av hverandre?

Det går ann å beholde de tradisjonelle verdiene i skolen, samtidig som man legger til de nye? Akkurat som de nye sosiale mediene kan samhandles med de tradisjonelle mediene?
Men da må også lærerne lære seg å håndtere det nye, på akkurat samme måte som de unge lærer å håndtere det “gamle” lissom

Det faget vi går på nå, digital formidling, går jo på hvordan man kan formidle seg best mulig på nettet. Gjennom å skrive blogg, ser vi hvor mye vi kan påvirke andre mennesker. Gjennom å lese andres blogger, blir vi kanskje påvirket og lærer litt mer enn det vi allerede kunne. Men skal vi påvirkes av alt? Hva skal vi være kritisk til? Derfor tror jeg også det er viktig – hvis sosiale medier f.eks blir å brukes i undervisningene på ungdomsskolen, – at elevene lærer seg hvordan de skal “oppføre” seg på nett. Det er jo de neste generasjonene som skal til syvende og sist styre verden liksom.

Like it or not
Etter jeg skrev en analyse av Thomas Moens blogg, har jeg fulgt han siden – og han har f.eks (sammen med Rafiq Charania – en av blogg.no gründerne) laget en bloggplakat  ; som skal være råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap. Det ble skapt mye debatt omkring “plakaten”, så det er klart at det er ulike meninger om hva som er regler eller hva som er normer for f.eks blogg. Dette er noe lærerne også må sette seg inn i før de evt. begynner å bruke det i undervisning, mener jeg hvertfall.

For… like it or not; jeg tror muligheten for at strengere regler på internett blir innført før eller siden.

Definisjonen “interaktivitet”
Hjelp. Det var det første jeg tenkte da jeg skulle sette meg ned og forklare begrepet “interaktivitet”. Deretter husket jeg, vagt, at jeg hadde lest det i Martin Engebretsens bok ”Å skrive for skjermen”. Som i artikkelen til Quiring bruker Engebretsen ordet “buzzword” – nettopp fordi begrepet er svært mye brukt i litteraturen om digitale medier.

Interaktivitet handler om samspill, vekselvirksomhet og gjensidig påvirkning. Men hva er det som samspiller? Er det menneske og maskin, eller menneske og menneske – via maskinen? … Muligheten til å påvirke maskinens ytelser og skjermtekstens forløp kan heller kalles brukeraktivitet eller brukerstyring. (Engebretsen: 2002, side 21)

Hele 85 assosiasjoner
Artikkelen til Quiring “what do users accosiate with ‘interactivity’? A qualitative study on user schemata” er en undersøkelse om hva brukerne definerer ordet som. Han har intervjuet 38 personer i Munchen (Tyskland), hvorav deltakerne er av begge kjønn, ulik alder og utdanning/jobb. Og får å si det godt og kort, det er ikke bare jeg som har hatt problemer med å sette helt fingeren på den rette definisjonen, om det finnes et rett fasitsvar på det. Av de 38 personene var det to stykker som ikke hadde snøring på hva det var en gang.

First, we looked at each single word and dropped terms that had no real relevance to the description of interactivity. In total our respondents produced 85 completely different associations that their clearly linked to their consepts of interactivity. Second, we looked for similarities that connected them, which turned up to five different dimensions that subsume all associations. (Quiring, side 906)

Disse fem dimensjonene er:

1. Sosiale (påvirkning, samspill mellom menneske-menneske via maskinen)
2. Individuell (gjøre, velge, ringe, si)
3. Teknologisk (multimedia, allestedsværende++)
4. Bilde (rip-off++)
5. Innhold (kvalitet+)

Utifra disse var det det sosiale og det individuelle dimensjonene som dominerte. Personlig ville jeg også ha sagt det samme. Vi kan være interaktive hvor enn vi er, bare vi har apparatene og vet hvordan vi kan benytte dette. Med for eksempel en datamaskin/lap-top med nettverkstilknytning, er mulighetene for å interagere med verden omkring oss store. Det er et alle-til-alle- medium. Og slik som Engebretsen sa det; nettets kontaktsfunksjon handler om potensialet for interaktivitet. Vi kan til og med bruke mobilen for å være på facebook.

Tankene er i cyberspace
Noe jeg fant interessant i artikkelen er de “negative ladde” ordene som brukerne assosierte i undersøkelsen; unhealthy, dumb, danger, bad education, social pressure osv. Jeg merket meg to kommentarer som ble sagt av to voksne folk på 30 år;

It is bad for education in the sense that no one reads any more… that children don’t get the kind of education that they used to get (female, 30 years old, employed)

…somebody who is completely alone, someone who has few social bonds… it might be a chance for him to speak to other people. That might be more positive than just staying alone. But when I look at all these children who are playing computer games day in day out, they are almost exclusively communicating via web or SMS. I do not know whether this is a very healthy way of communicating. (male, 30 years old, employed)

Jeg kan si meg enig med dama, at utdanninga er ikke det samme som det var før. Jeg syns egentlig – det er blitt lettere. Internett rommer så mye informasjon, det er lettere å diskutere med andre mennesker osv. Så jeg tror ikke folk blir dummere av at internett er blitt en så stor del av livet.

Meeen, så har vi jo en grense også. Det er så enkelt å falle innfor “avhengighets-rammen”. Slik som mannen sier, det er så mange som kommuniserer gjennom nett og SMS – og det kan ikke være sunt. Jeg kom over en artikkel som for eksempel tar for seg facebook-angst. Noen legger det virkelige livet litt til side, og lar de interaktive mediene ta litt for mye overhånd. Tankene flyr ut i cyberspace, og siden det skjer så mye i verden – og det oppdateres raskt – blir det sånn at man blir “redd for å gå glipp av noe”.

Jeg sier bare; ikke gå glipp av livet liksom – internett er absolutt ikke alt i verden

(hentet fra allposters.com)

Menyen
På venstre side finner vi “bokser” som vi kan klikke oss inn på om det er noe vi vil vite om han, om vi vil kontakte han, noen foredrag han har holdt, “sofaprat” som inneholder videoklipp og sist hans management for noen blogger.
Det er også lagt inn forskjellige blogginnlegg av han på siden som han har valgt ut selv (de han mener er viktigst og få lest) og de mest populære, som vi har mulighet til å klikke oss inn til – ergo; lettere for leserne å finne.

Språket
..hans varierer. I de fleste innlegg er han ikke redd for å skyte inn med personlige meninger og kommentar om saken han tar opp, et eksempel på dette er; 23 000 hater NorgesTaxi på Twitter akkurat nå. Her kommenterer han at han har et dårlig inntrykk av NorgesTaxi på personlig vis, når det kommer til både lukt og service. Hensikten med dette innlegget er å vise hvor mektig de sosiale mediene er, som i dette tilfellet er Twitter.
Når han skriver, deler han sine egne tanker med leserne, og avslutter som oftest innleggene med spørsmål for å gjøre leserne delaktige – som er pointet med sosiale medier.

Personlighet og livet
Han trekker inn privatlivet sitt i bloggen, som f.eks en kveld på skøytebanen eller karrieremessige forandringer, kjæresten og så videre. På den måten blir leserne kjente med han, og det blir på en måte enklere for de som vil kontakte han å gjøre det.
Det jeg syns var veldig bra er dette innlegget; If I ruled the World, som er ypperst personlig og fint skrevet. Her bruker han musikk til en tekst han har skrevet, en sang som får han til å føle akkurat det han skriver. Og ved hjelp av bare denne sangen til teksten, fikk han hvertfall meg til å leve meg inn i det. En liten feature-tekst om noe viktig i livet, kanskje bare en liten ting, men som kan få dagen til å bli bedre.

Kombinasjonen
av privatliv og jobb trenger ikke alltid være en negativ ting, men alt med måte. Thomas har funnet en god måte å kombinere dette på. Leserne blir kjent med han, både på profesjonelt og personlig vis. I denne bloggen får man både lære om sosiale medier og om han selv – pluss flere ting som f.eks det jeg pekte på ovenfor, små ting, store gleder

Før og nå
Nå sitter jeg foran en bærbar maskin, hooket inn på nettet og har så og si hele verden rett i fanget mitt. Jeg husker da jeg var mindre, jeg brukte en stasjonær PC som var til alles bruk i hjemmet. Jeg brukte den mest til spill og skolearbeid, som etterhvert ble brukt til også chatting på Internett, som igjen utviklet seg til MIRC, som igjen har utviklet seg til flere sosiale medier (MSN, Facebook, Twitter++). Fra kabler til trådløst. Fra stasjonære datamaskiner til bærbare.  Besteforeldre og noen foreldre som ikke vokste opp med denne slags, har vanskelig å forstå dette, og nå er det oss unge som må lære de med disse nye mediene. Utviklinga går så raskt, jeg henger nesten ikke med selv. Så jeg skjønner at den eldre generasjonen har litt problemer å følge med, de også.

Være skeptisk
Weben rommer så mye informasjon, nyheter og underholdning – og man er bare et museklikk unna om det er nye sko, ny musikk, filmer ++ som vi vil ha. Med en liten sak(kortleser) og et Visa-kort kan man handle via nettet. Jeg var først skeptisk til kortbruk på nettet, da man bare kunne skrive inn Visakort-nummeret, hvem som helst kunne bruke det om det ble stjålet. Slik opplever jeg det ikke nå, så lenge jeg kan betale via et BankId med både sikkerhetskode og personlig passord. Det med å “betale sikkert” på nettet bruker som oftest å begynne med “https:” i adressen.

Anyone can be a publisher
I midten av 1960-årene kom “Cyberspace”. I quote; “Anyone could be become a publisher. People could communicate and associate in ways that they had never before..” fra s.2 i Lawrence Lessig “Code 2.0″. Han trekker også opp viktige ting som privatlivet på nettet, ytringsfrihet, makten på nettet ++. Internett er nytt, og i stadig utvikling. Før var nettet en enveis-kommunikasjons medie, nå kan vi kommunisere med hverandre og legge ut hva vi vil på nettet.
Vi vet av sunn fornuft til nå at når vi legger noe ut på nettet, kan det ses av alle. Vi velger selv hva vi vil blottlegge ut på nett, og privatlivet blir bare mer og mer prioritert. På f.eks Facebook, kan vi nå selv bestemme hvem som får se evt. bilder, statusoppdateringer, videoer ++ som vi legger ut. Det jeg syns er merksnodig er at noen mennesker kan snakke masse på nettet, men når de møter hverandre in real life, så er det så vidt det kommer ut et hei fra munnen. Lever vi i to forskjellige verdener?

Journalister og sosiale medier
Siden journalistikk er karriereveien jeg har lyst å gå, syns jeg det er interessant å se hvordan journalister forholder seg til disse sosiale mediene. Hvordan skal de skille privatlivet fra det profesjonelle? Hvor går grensene?
Jeg leste en artikkel i en blogg av Nina Nordbø; “Journalister og det farlige privatlivet“, der hun tar opp akkurat dette spørsmålet. Her får vi blandt annet høre om “pressens vaktbikkje” Per Edgar Kokkvold som var totalt imot at journalister brukte nettstedet Twitter, og mente at det nettstedet handlet om å digge seg selv .. og hadde lite med journalistikk å gjøre. Ironisk nok kan du idag følge denne såkalte “vaktbikkja” på nettstedet, og i journalisten.no konkluderte han at han ble værende.

Så for journalister er det også viktig å holde seg oppdatert på nettet, være en del av det og gjøre seg erfaringer?

Real world VS. “Cyber-world”
Det virker som bare mer og mer går igjennom nettet. Det å snakke med andre, bli kjent med hverandre, betale regninger, skrive dagbok, spille, lese nyheter, skrive nyheter ++
Snart ser vi vel ikke mennesker på gaten mer, siden alt kan gjøres via nettet? Bare den eldre generasjonen som ikke har tatt det  ibruk og lever i den virkelige verden, vandrer rundt i gatene og lurer på folk og fe er blitt av. Nå overdriver jeg litt, men jeg vil bare understreke konklusjonen min;
Det burde gå en klar grense mellom den virkelige verden og det jeg liker å kalle en “cyber-world”. Vi er tross alt laget av kjøtt og blod, ikke metall!

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke har fulgt så mange blogger, nettopp fordi jeg er litt skeptisk;  De fleste bloggene jeg oftest kommer over er skrevet av unge jenter; og jeg kan ikke noe for det, men reagerer på 13-14 åringer som skriver om f.eks slankemetoder (se her).  Jeg dras heller ikke spesielt til bloggere som skriver om den nyeste moten, eller om de fineste klærne og skoene som er kommet ut på markedet. Men det er jo smak og behag, det er jo en grunn til at disse ligger på topplistene på f.eks blogg.no? I pensumet til denne uka leste jeg artikkelen “Why We Blog”, der forfatterne konkluderte;

“In our sample, we found a range of motivations for blogging. Blog content was equally diverse, ranging from journals of daily activities to serious commentaries on important issues.”

Så jeg tok til meg oppgaven og surfet gjennom en del blogger, og kom til den samme konklusjonen. Det finnes så mange ulike og interessanne blogger, bare man vet hvor man skal lete, og bruker litt mer tid på det. Jeg søkte etter blogger på nettsiden http://bloggurat.net , og fant endelig flere blogger som jeg kunne tenkt meg å følge. Jeg har hatt det for meg at blogging mest ble brukt til såkalte “web-dagbøker”, om jeg kan kalle de for det, men det finnes mange som bruker dette mediet til andre ting også.

Dette er en blogg jeg har fulgt i godt over et år, som jeg syns er både interessant og lesverdig. Det er skrevet av Annette, ei venninne av meg som ikke er redd for å være ærlig, hun har sterke meninger og er god til å skrive.

1.  Variasjon: Hun skriver om alt fra dagbok, kåserier til mer alvorlige og seriøse temaer ++ Hun har også skrevet en egen kortroman; From A Daughters Point of View.
2. Orden: Siden hennes er ryddig og enkel. Slik vi lærte sist semester, er det best å skrive svart på hvitt for lesbarhetens skyld. Hun har laget kategorier om det er mer du vil lese av hennes innlegg om lignende temaer.
3. Bildebruk: Hva er en blogg uten bilder? For meg kan det bli kjedelig å scrolle ned siden med endeløs tekst. Annette “balanserer” siden med å sette inn bilder i ny og ne.
4. Språket: Hun bruker et “fresht” språk, grammatikken er på stell og hun er ikke redd for å “leke” med ordene.

Den første oppgaven; Hva ønsker jeg å få ut av kurset, og hvordan skal jeg nå det målet?

Drømmen min er å bli en journalist! I dagens samfunn finnes det overskudd av journalister, og mange strever med å skaffe seg jobb… So I’ve heard. Når man skal studere journalistikk må man ha kunnskaper innenfor digitale medier++, det sier seg selv. Siden Internett er blitt det nye kommunikasjonsfenomenet i verden, ser jeg det som et stort pluss å lære mer innenfor dette.

“Etter endt emne skal studentene
- ha innsikt i prinsippene for kommunikasjon og formidling i digitale nettverksmedier.
- kunne beskrive, vurdere og sammenlikne ulike nettbaserte tekstsjangre.
- kunne gjennomføre nettbaserte formidlingsprosjekter ved bruk av aktuell programvare.”

Det er jo dette  jeg ønsker å få ut av faget, rett og slett Nesten alt foregår så og si på nett, så hvorfor ikke utnytte sjansen å lære mer om dette, både på faglig og personlig vis?  Ja takk, begge deler :))

For å nå målet føler jeg at det er viktig å ha en positiv innstilling i begynnelsen, være motivert og engasjert gjennom hele semesteret – og dette blir enklere (for meg hvertfall) å ha det i bakhodet at “dette har jeg bruk for”; både når det kommer til det utdanningsmessige og det mer personlige som f.eks privat bloggen. Når det kommer til lesing av pensumet, kom jeg og en annen medstudent fram til at det ikke er så vanskelig. Vi så bare når vi skulle lese til eksamen forrige semester, hvor “raskt” man kom seg gjennom bøkene. Så det å være beredt til forelesningene er også et stort (og ganske nødvendig) arbeid man gjør, for at ting skal falle lettere sammen, ergo nå målet. Det har jeg tenkt til!